Martine er tålmodig og gjennom fører testene så godt hun klarer. Verre med mora som sitt å ser på... ho blir nesten litt irritert over hvor "raskt" alt skal gå under enkelte tester, men det er en grunn for det. Hun skal klare en test innen for ei hvis tidsramme pga det ville en jevn alder kunne ha klart. Det har jeg "godtatt" no og skjønner det. Vi alle vil jo at barnet vårt skal klare seg best mulig.
Denne gangen var vel det værste oppholdet vi hadde. Eller oppholdet var jo ikke noe verre enn før, men resultatet! For det ble denne gangen det ble satt en diagnose på Martine som gjorde at jeg måtte innse at hun aldri ble som "alle andre". At hun alltid vil trenge ekstra mye oppfølging, trenger veiledning og ei hjelpende hånd uansett hvor vi er eller skal. Ved den første diagnosen hadde jeg et håp om at hun kanskje ville "ta igjen" sine jevn aldrene, men viste innerst inne at det aldri ville skje. Men en håper og håper. Holder seg fast i det lille håpet om kanskje der er en mulighet!
Får når en får et barn så ønsker en at alt skal være bra og det er friskt.
Martine var jo det... og en kunne ikke se at noe ikke var som det skulle pga utseende hennes. Så det ble på en måte en sorg prosess over å ha "mistet" det barnet en trodde en hadde fått når denne diagnosen ble satt. Det er en nok prosess de fleste som får barn med spesielle behov går igjennom og muligens kun forstår. Får så lenge en ikke har vært i samme situsjon kan en nok skjønne, men aldri forstå!
For meg ble det ekstra tøft... Herrgu hva gjør jeg nå????!!! Alle mulige tanker svirret rundt i hodet mitt der de satt å fortalte meg resultatet! Lett psykisk utviklings hemmed!
Jeg følte det ble så fastsatt liksom: "That`s it!!!"
Når jeg gikk ut av det kontoret etter at jeg fikk resultatet, og satt meg i bilen knakk jeg sammens! Er det mulig???? Skal jeg ha et "barn" resten av livet? Jeg som hadde et håp... det forsvant i det fjerne! Skal ikke Martine få det som "alle andre"? Hvordan blir ungdomstiden hennes? Hva skjer med Martine når hun blir voksen? Jeg hadde tusenvis av spørsmål og ingen svar! Livet som jeg så det ble forandret for alltid! Jeg hadde noen tøffe dager med mye tanker og tårer! Heldigvis for gode venner og familie som hørte på meg! Jeg har ei fantastisk tante, som da jobbet i nav, som hjalp meg med de praktiske så jeg kunne redusere jobbingen min i et år og jobbe med Martine og finne ut av ting for henne! Dette var fantastisk å få kunne gjøre. Jeg heiv meg rundt og fant ut at dette her finn jeg meg ikke i! Det er ikke aktuelt at vi her "ferdig" her! Denne diagnosen er for generll... jeg vil ha en mer spesifikk diagnose sånn vi vet hva vi kan gå utfra og hva som er best for Martine! Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har såtte på nette og lest om ALLE mulige diagnoser, notert hva som kan passe til Martine og hva som ikke passer i det heltatt. Lest bøker, lest om mulige behandlings metoder, dietter, medisiner ja i det heltatt! Jeg har lest ALT jeg har kommet over... kontaktet diverse foreninger for hjelp og informasjon, snakket med lege om tips hvor jeg skal begynne. For jeg har etter 10 år med uvisshet lært at INGEN forteller deg noe... du må finne ut det meste selv! Jeg er sånn av person at det er ikke vits å "dvale" på ting for lenge, å gråte dag ut og dag inn hjelper ikke meg... jeg hiver meg rundt å heller ser muligheter enn begrensinger! Får hvis ikke kommer jeg ingen vei!!!! Å for Martine er ikke det beste bra nok en gang... Mener jeg! Heldigvis var det alt fast satt at Martine skal inn igjen på barnehabiliteringen for videreutredning/ kartlegging om ny diagnose eller tillegg diagnose om 2 år.
Her er et bilde av Martine sommeren 2007!
(Min skjønne engel! Du betyr ALT for meg)
Det var litt om diagnose nr 2;) Nå venter vi bare på resultatet av siste oppholdet vi hadde på barnehabiliteringen. Skal bli godt å ENDELIG etter 10 år å få et svar! Noen sa til meg en gang at det å få et svar har jo ikke noe betydning... Martine er og blir Martine uansett!!?!! Vel å få en endelig diagnose og et svar på hvorfor Martine er som hun er, er viktig i forhold til opplæring på skole, hvordan vi og andre rundt henne skal forholde seg og ikke minst for min sin del er det viktig med svar i forhold til hva jeg kan gjøre videre for Martine!
♥♥♥♥
Anine
Hei!! Jeg kjenner meg såå igjen i det du beskriver, siden jeg selv er mamma til et barn med spesielle behov. Jenta mi er 3 1/2 år og forsinket motorisk og språkelig.. Legger til bloggen din på siden min:)
SvarSlettHilde
Heisann. Det var utrolig godt å komme over bloggen din. Har akkurat fått diagnosen autisme på min sønn på 2,5 år. Det var veldig godt å lese det du sa om skyldfølelsen over at man kanskje har gjort noe galt, ikke er tilfellet. Har endelig også fått svar på det. Han er født med det. Jeg er gravid igjen,( ble det midt oppi diagnosen) og bekymringen over å få et barn til er stor. Uansett hvor høyt jeg elsker Noah, er frykten der for å få enda et barn med autisme. ER bekymret for fremtiden hans...og det er tøfft uansett hvordan man ender og vender på det.. Så det var godt å se at du har fått Liam og at han ikke har det. I tilegg til at sønnen min er autist, har jeg MS..så det er nok utfordringer for fremtiden. Selv er jeg veldig frisk av sykdommen min. men man vet jo aldri hva fremtiden bringer. Nå er det jo ikke meg selv jeg bekyrer meg over lengre da..Noah er min lille gode vakre sønn uansett..men det er tøfft å få barn som er andeledes..redd for at han skal få det vanskelig ...
SvarSlettLurte litt på det med diett.. Har du prøvd det på Martine? Utrolig vakker datter du har da..:) jeg kommer til å følge bloggen din. takk for at du setter ord på tanker og følelser, og deler dem med oss. Det gjorde dagen min litt lettere...varm klem fra ELIN
Hei,
SvarSlettsitter her med tårer i øynene, kjenner meg så godt igjen. Det er som å lese om seg selv. Jeg har selv en datter på 9, snart 10 år som er autist og har moderat psykisk funksjonshemming. Følte jo at verdens raste sammen når vi fikk diagnosen, hvordan ville livet hennes bli? Men det er utrolig hvor man får styrke fra i en sånn situasjon. Min Sarah er verdens fineste jente uansett og jeg vil ikke at hun skal være annerledes enn hun er. Er så glad jeg fant siden din! Mange bra tips her som jeg skal se nærmere på. Imponerende og infomativ side. Ha det fint! Klem fra Lene